Reisebrev 2018 | oasisofhope.no

Drammen, juli 2018

Det er nå 3 dager siden jeg kom hjem fra mitt besøk i Kenya. I går satt jeg hjemme hos min søster og hennes to jenter på 6 og 8 og så på bilder fra Mbita og besøkene vi hadde på Oasis of Hope. To jenter med blondt hår, blå øyne og alle muligheter foran seg. Kontrastene til det vi så på bildene kunne ikke vært større.

La meg ta deg med tilbake. Jeg har jobbet sammen med Anne Kristi på Hovedgården ungdomsskole (HUS) i 7 år. I denne perioden har jeg hørt alt om OoH, hennes engasjement, om Charles og Hellen, om Headmaster og de selvoppofrende lærerne og om de barna som får den uvurderlige støtten. I de siste 4 årene har HUS, både ved elever og lærere, støttet arbeidet som gjøres på skolen gjennom ulike innsamlingsaksjoner. Elevene har hatt aksjonsdager hvor de har samlet inn penger, fag som “Innsats for andre” har hatt prosjekter hvor overskuddet har gått direkte til OoH og forestillinger der en prosentandel har gått til det samme. HUS og elevene har samlet inn gymbagger, de har sydd poser etter plastposeforbudet i Kenya, som trådte i kraft i 2017, de har samlet inn klær, sko og gitt annet

skolemateriell som kan være til nytte. Hovedmålet med innsamlingen fra skolen har vært “Food for learning” - mat skal skape læring. Vi startet med et måltid om dagen, og gir nå penger slik at elevene på skolen får to måltider om dagen og lærerne får noe lønn.

I år fikk jeg endelig være med ned til Kenya og Mbita, sammen med to andre kollegaer fra HUS. Vi startet i Nairobi hvor vi møtte Charles og Hellen på flyplassen. De tok imot oss, hentet oss og stablet inn kofferter og åtte nordmenn inn i vanlige personbiler. Åtte personer reiste ned med 16 kofferter; fulle av sko og treningstøy til elevene. Etter en dag i den pulserende hovedstaden, skulle vi ta den lokale bussen mot Mbita.

Bussen tok oss fra den travle, grå bykjernen i Nairobi, til et grønt, frodig og variert landskap

utenfor. Nairobi ligger 1795 moh og vi skulle ned til Mbita som ligger på 1134 moh. Langs veiene gikk kuer, geiter og mennesker. Det var markeder, små byer og tettsteder. Mennesker som smilte og vinket, som ropte etter oss, som solgte frukt og grønnsaker, sukkerrør og flettede kurver. Vi kom frem til Mbita etter ni timer i buss. Utsikten og solnedgangen over Victoriasjøen var slående vakker. Varmen slo mot oss da vi kom ut av bussen, samt lukten av brent søppel, støv og kumøkk. I dag sitter jeg igjen med at denne lukten er noe fantastisk og jeg vet ikke om jeg noen gang vil kjenne den igjen, men det luktet Mbita. Kuene vandret langs hovedveien, motorsykler kjørte forbi og lurte på om vi ville sitte på, barn stirret på oss og hvisket seg imellom før de til slutt vinket febrilsk til de besøkende.

Det første møtet

Dagen etter skulle vi være på skolen på formiddagen. At vi fra Norge var spente, nervøse og nysgjerrige er ikke til å stikke under stol. Med Anne Kristi i spiss gikk vi over støvete småveier mot skoleområdet, gjennom en blomstereng, forbi en ku og en geit, før vi kom inn på skolens område. Vi kunne høre barna allerede før vi hadde kommet fram. “Mzungu, mzungu” (swahili for hvit menneske). De så etter oss mellom vegg og tak på skolen, og jublet da vi nærmet oss. Jeg tror aldri jeg har hatt elever som har jublet for at jeg har nærmet meg skolegården, så dette var en positiv forandring, Ned langs rekkene av klasserom gikk vi mot kontoret til Headmaster, og på de kanskje 30 meterne stakk det små hoder og store øyne ut av dørene for å se og hilse. Lærerne prøvde forgjeves å holde dem inne i klasserommene, men besøk er spennende. De var nysgjerrige på oss, og vi var nysgjerrige på dem.

Etter en obligatorisk hilserunde på lærere tok vi en runde rundt i alle klasserom. De viste oss sanger, de svarte på spørsmål, de reiste seg for oss og de var tydelig stolte over det de kunne vise frem. Jeg opplever at jeg har disiplin i mitt klasserom hjemme i Norge, men det er ikke i nærheten av hva disse lærerne får til. 35 elever som sitter på plassen til 16, tett i tett, med noen skolebøker på deling, og som reiser seg hver gang de svarer på et spørsmål. Som ønsker lærerne velkommen i kor, som ivrer etter å delta og å komme fram for å skrive på tavla.

Samlingen med hele skolen og alle lærerne viste denne respekten elevene har for skolen sin igjen. De ønsket oss atter en gang velkommen med sang og dans, med bønn, og med mange lange blikk. Etter samlingen var det fri lek. Noen av elevene ville være sammen med oss, holde oss i hendene, kjenne på oss, mens andre dro med seg deler av reisefølget for å spille fotball eller volleyball. De så kameraene våre, og det å få se bilder av seg selv var stor stas. Etter en lang stund med å snakke med elevene og lærerne var det deres tur for å få mat. De minste samlet seg først, vasket hendene, før de stilte seg i rekke utenfor kjøkkenet hvor de fikk en kopp med velling. Deretter kom de andre klassene på rad og rekke. Måltid nummer to kom noen timer senere, og var blant annet ris og bønner.

Tre dager var vi på besøk på skolen. På de tre dagene så vi elever i ulike fag, vi møtte alle lærerne, vi fikk bli med i undervisning, vi fikk ha undervisning, og vi fikk bli bedre kjent med hele Oasis of Hope. Vi fikk se hvordan lærerne jobber, og hvordan de klarer seg med det det de har. Vi fikk se elever som spiser to måltider om dagen, som får kjærlighet og omsorg av voksenpersoner, som stiller opp på en skole, som for noen, er alt de har.

Vi opplevde voksenpersoner som setter barna foran alt annet, og som bruker både ferier og helger på å følge dem opp. De sjekker hvorfor de ikke kommer på skolen, sørger for at de blir sett, at de får vite at det er voksenpersoner som tror på dem og som er glad i dem. Barna får mye gjennom å være på denne

skolen, og rundt i området så vi barn som ikke var på skolen, men som burde vært det. Som løp inn i skolegården og lekte når de andre hadde undervisning, som så lengselsfullt bort på matkøen og den sønderslitte fotballen som barna lekte med. Skolen skulle hatt plass til dobbelt så mange elever!

Det jeg sitter igjen med i dag er en enorm respekt og takknemlighet overfor de lokale lærerne og andre ansatte på skolen. Det er de som sørger for at maskineriet går rundt. Det er de som sørger for at alle elevene får mat hver dag, at de opplever kjærlighet og omsorg, at de har et fristed som de kan kalle sitt. Det er de som sørger for at disse barna, som vokser opp i et av de mest rurale strøkene i Kenya, får en sjanse til en fremtid. En framtid som gir dem muligheter de ikke hadde hatt uten OoH, muligheter til å ta videre utdanning, til å bli noe. Da jeg spurte elevene hva de ønsket å bli når de blir voksne, så var det alt fra lærere til leger til bussjåfører. Og alt dette trengs, og alt dette er det behov for. Og med Oasis of Hope er det kanskje en mulighet for at noen av disse barna får til dette.

Så satt jeg der da, i sofaen med mine to nieser som vokser opp i trygge Norge, og som ikke kjenner til andre bekymringer enn hva de skal se på barne-tv, eller hva slags spill de skal spille på iPad. Og mens jeg sitter der og får en klem, så vet jeg det at et barn på Mbita som også får en klem i dag. Og det barnet får mat. Og det barnet får en utdanning og en fremtid. Takket være Oasis of Hope og det arbeidet som alle de frivillige legger ned.

Så kanskje kontrastene ikke er så altfor store likevel.

Med ydmyk hilsen,

Susanne

Februar 2018

«Welcome visitors, Welcome visitors! Happy to see you…» toner det ut fra et av klasserommene. Vi er på besøk på skolen vår på Mbita. Oasis of Hope sin skole. Gjensynsgleden er stor, og vi blir tatt varmt imot av både elever og lærere.

238 elever og 14 ansatte har vi nå. Det kjennes uvirkelig og fantastisk på en gang. Barna er glade, lærevillige og nysgjerrige. Lærerne er varme, bestemte og vennlige, dyktige og dedikerte. De organiserer barn, utstyr, undervisning, håndvask og matservering på en forbilledlig måte. Vi er rett og stolte av og imponert over det arbeidet de gjør! Skolen er preget av ro, orden, trygghet og harmoniske barn og voksne. Det er så stort og sterkt å få oppleve dette. Det rører oss langt inn i sjelen! Og dette, kjære venner og støttespillere, er også dere en viktig del av!

I høst/vinter hadde vi en liten aksjon for å samle inn lette sekker/gymposer til elevene. Alle hadde nemlig ikke noe å bære skolebøkene sine i, spesielt etter at Kenya innførte plastposeforbud høsten 2017. Vi fikk inn flere hundre «sekker», slik at både elever og lærere kunne få hver sin. Stor stas! Nå er vi i gang med en ny aksjon. Det er å samle inn lett treningstøy: T-skjorter, kortbukser og joggesko/fotballsko.

Ellers har vi akkurat sendt ned penger til innkjøp av skolebøker og et stort, låsbart skap til å oppvare utstyr og materiell i. Og vi sender som vanlig ned månedlige beløp til mat og lønninger. I styret jobber vi hardt for å finne nye og kreative måter å få inn penger på. I tillegg til inntekter fra faste givere kommer enkeltgaver og donasjoner i forbindelse med bl.a. fødselsdager godt med. For ikke å snakke om alt Hovedgården ungdomsskole bidrar med gjennom sine prosjekter! Det vi ønsker oss så inderlig nå, er at en bedrift, et firma eller noen med masse penger til overs vil bidra med en virkelig stor pengesum, slik at vi kan få gjennomført drømmen om å bygge en permanent, solid skole i mur. Det hadde vært helt fantastisk! Så kjenner du til noen eller noe, eller har noen gode tips å komme med til oss i styret, så tar vi imot med glede!

Tusen takk for det du bidrar med! Det er alle små og store gaver fra dere givere som gjør dette arbeidet mulig, slik at våre 14 ansatte kan få litt lønn for den fantastiske jobben de gjør, at 238 elever kan få to måltider om dagen i tilleg til god undervisning, trygghet, omsorg og det aller nødvendigste av skolemateriell. Og dermed et håp om en fremtid.

Vi gleder oss stort over alt det positive som skjer på skolen vår, og følger spent med på den videre utviklingen. Og vi er glade for å ha deg med på laget!

Hilsen

Kristin Hulbak Skaar

Styremedlem

Elevene har lite klær, så skoleuniformen brukes til alle type aktiviteter, også fotballsparking. Det sier seg selv at hvite skjorte ikke er så egnet til dette. Derfor ønsker de seg treningstøy. Så har du noe på lager, er det bare å ta kontakt med oss.

Den midlertidige skolen fungerer etter forholdene bra. Men det er ingen hemmelighet at bølgeplikkplater gir lite vern mot lyd fra naboklasserom og fra den brennende solen. Så varme og støy er utfordringer de lever med hver dag, og takler så godt de kan. Vi jobber derfor videre mot å få inn nok midler til å kunne bygge permanente skolebygg i mur, noe som er vårt store, langsiktige mål.

På tomten vår har vi også fått oppført kjøkken, latriner, rektors kontor og en vaktmesterbolig, som alle er bygget i mur og således er permanente. Disse er vi veldig godt fornøyde med! Kjøkkenet fungerer utmerket. Vedovnen til matlaging er en fantastisk forbedring, med sitt lange avløpsrør som leder røyken ut av rommet. Nå mangler de bare et ekstra avlastningbord, som vi håper å få kjøpt så fort som mulig. Når det gjelder latrinene, har vi fått pålegg fra helsemyndighetene om å bygge en til, ut fra elevantallet. Og det er vi allerede i gang med. Rektor Gilbert med kone og to barn bor i vaktmesterboligen. Det er viktig å ha dem på tomten for å forebygge tyveri og hærverk.

Disiplinerte elever står i kø for håndvask og matservering.

Godt for de minste å få litt hjelp til håndvasken.

OASIS OF HOPE

Reisebrev

Kontakt oss

Støtt oss

Del