OASIS OF HOPE

Reisebrev

Februar 2017

Mellom tabuer og håp

Et reisebrev fra Kenya


Av Astrid Sætrang Morvik


Mzungu! Mzungu!

Ropene når oss, og vi snur oss og vinker til barna som smiler sine største smil med hvite tenner og strålende øyne i sorte fjes. Vi er hvite kvinner, og i seg selv en raritet, der vi spaserer i sandaler gjennom slummen i Mbita. Barn og voksne kikker på oss, og når vi vinker tilbake, kommer de minste bort og vil hilse. Flere av dem har gjenkjent Anne Kristi som går ved siden av meg. Hun er stedets helt, skolebyggeren som sørger for både skolegang og mat i magene til mang en liten gutt og jente fra de fattigste områdene i byen. Når jeg sier det til henne, kommer tårene fram i øynene. Det har vært en lang dag, den første dagen på den nye skolen, og Anne Kristi har vært spent hele veien fra Asker til Afrika på å se hvordan skoleprosjektet hennes skrider frem.


For første gang i mitt liv er jeg i Afrika, og en gammel drøm er gått i oppfyllelse. Jeg kjenner meg heldig som er blitt spurt om å være reisefølge og få oppleve Kenya «fra innsiden.» Det er ikke alle forunt å bo sammen med en afrikansk familie, dele deres hus og spise deres mat i ti dager. For meg blir det et dypdykk inn i fremmed språk, kultur og tankesett. Jeg vil likevel ikke kalle det kultursjokk, for menneskene jeg møter er så like oss på mange måter: Kontakten er umiddelbar. Vi smiler og ler av de samme tingene. Vi kvinner kan snakke med våre afrikanske medsøstre om barnestell og oppdragelse, om matlaging og hårfrisyrer. Slike ting binder oss sammen i et kvinnefellesskap, og de forteller gjerne om hvordan det er å være kvinne med dårligere vilkår enn menn til både utdanning, arbeid og andre goder. De nøler ikke med å sette ord på urettferdigheten - hvis vi bare spør. Selv spør jeg mye. Jeg er i utgangspunktet helt uvitende om hvordan det er å leve i et utviklingsland i Afrika, og jeg har mye å lære. Svært mye.

Denne vinterferien ble det ingen tur til hytta i Valdres. Tanken på snø og skigåing er uvirkelig og fjern der vi går og tar inn nye inntrykk på Oasis of Hope skolen. Den midlertidige skolebygningen - to lange brakkelignende hus, hver av dem delt opp til henholdsvis sju og fem klasserom på ca 20 kvm, bygget i bølgeblikk og uten strøm og vann - er mer primitiv enn de enkleste hyttene i den norske fjellheim. En viktig del av skolen er kjøkkenet som forsyner 200 barn og 15 lærere med frokost og lunsj hver dag. Nytt kjøkkenhus og lagerrom er nesten ferdigstilt, ikke innredet riktignok, men med murte vegger og tak på plass. Kokkene står foreløpig utenfor og koker bønner og ris i store kokekar over åpen ild. Den siste dagen vi besøker skolen, har de flyttet inn på kjøkkenet, men fortsatt koker de maten på gulvet, på et provisorisk ildsted. Røyken finner veien ut av det glassløse vinduet.

Jeg skjønner fort at å koke mat på gulvet, inni eller utenfor huset, er det normale her. Kvinnene går med bøyd rygg fra det ene kokekaret til det andre. De brennende varme grytene tar de i med bare hendene. Grytelapper har de ikke hørt om, og når Anne Kristi forærer vår vertinne, Helen, et par, legger hun dem raskt til side. Det er enklere uten, og fingrene er godt herdet. Men røyken fra de kullfyrte kokeapparatene er neppe særlig sunn. Anne Kristi og Charles, vår vert og kontaktperson, har store planer om å få satt inn vedfyrte ovner i skolens kjøkken. Avtrekk for røyken skal det også bli. Nå er det bare et spørsmål om hvilken modell og hvilken pris. En leverandør i Nairobi kan skaffe de riktige ovnene. Det vil bety et stort fremskritt både for arbeidsstillingen og luftkvaliteten for de som hver dag sørget for god og næringsrik mat til de mange slumbarna.

Anne Kristi har mye å tenke på mens vi rusler gjennom slummen og stadig møter små og større barn som hilser gledesstrålende på oss. Mzungu! Ropet følger oss gjennom de neste ti dagene. Som hvite og europeere bringer vi med oss en annen verden, en verden av muligheter og rikdom. Behovene er tydeligvis uuttømmelige. Afrika er en gedigen landingsplass for hvite menneskers trang til å gjøre noe godt og meningsfullt, og vi er ikke de enste europeerne som har pakket koffertene fulle av brukt barnetøy og skolesaker for å lesse det av i en av Afrikas mange landsbyer eller slumområder. Jeg tar meg i å lure på hvorfor et frodig og vakkert land som Kenya, ikke klarer å komme seg ut av fattigdom på egenhånd og sørge for utdanning og arbeid til sine barn og unge. Det er jo så mange uløste oppgaver å ta tak i! Det burde være jobb til alle, men akkurat nå er det kineserne som inntar Afrika og bygger infrastruktur og fabrikker. De yter bistand på en helt annen måte enn europeerne gjør, det vil si, de yter ikke bistand, de ser Afrika som et lønnsomt sted å investere, et enormt marked for egne produkter. Veien vi kjører på fra Nairobi til Mbita er fin og asfaltert, bygget av kinesere, og vi møter ikke mange voksne som ikke eier en smarttelefon, laget av kinesere. Kineserne stiller heller ikke brysomme krav om menneskerettigheter og demokrati for å yte bistand, de ber bare om å få betalt for jobben de gjør. På sitt vis bringer de fremskritt til folket, men er kenyanerne selv i stand til å ta tak i sine største utfordringer: korrupsjon, kvinneundertrykkelse og overtro?

Jim på 24, sønnen til Charles og Helen, blir jeg godt kjent med på turen vår. En vakker dag tar vi ferge ut til ei øy i Victoriasjøen.

- På denne øya er det mange hekser, betror Jim meg. - Her må du ikke gå og drikke av en flaske på åpen gate.

- Hvorfor ikke?

- Det er tabu.

- Hvorfor det?

- En heks kan kaste en forbannelse på deg. Så blir du syk, forklarer Jim.

- Tror du på det, spør jeg.

Jeg kan ikke dy meg, men forklarer på typisk mzungu-vis at der hvor jeg kommer fra, tror vi at dersom man blir syk av å ha drukket fra en flaske, skyldes det bakterier.

Jim som har fullført en bachelor i IKT, er ikke ukjent med bakterier. Tvert imot. Foran hvert måltid er hele familien nøye med å vaske hendene godt med varmt vann og såpe. Han ler en liten, flau latter når jeg med tuller med tabuet hans, og innrømmer at han nesten blir overbevist om bakterieteorien min. Men fortsatt drikker han ikke av flasken mens vi spaserer gjennom handlegaten på øya som skal være så befolket av hekser.


Tabuer styrer mye av hverdagslivet i Kenya. En kveld forteller Charles meg om noen av utfordringene kirkesamfunnene i Afrika sliter med. Til tross for at kristendommen er i sterk vekst i Afrika, er det også mange mennesker som forlater de kristne menighetene hvis de blir for sterkt utfordret på sine tabuer. Å bli styrt av tabuer, er å bli styrt av frykt for død og sykdom. Hvis man bryter med et tabu, vil man bli straffet på verst tenkelig vis av de avdøde forfedrene. Pauli ord «til frihet har Kristus frigjort dere», biter ikke på et menneske som frykter å dø hvis han for eksempel unnlater å innvie huset sitt med et hedensk ritual. - Dessuten er kravet om å betale tienden til menigheten, ikke alltid så lett å etterkomme for fattige mennesker, innrømmer pastoren.


Den neste dagen vi besøker skolen, går jeg fra klasserom til klasserom, står noen minutter i døråpningen og lytter til undervisningen. I femte klasse underviser Madam Dorine om hvordan man skal unngå å bli smittet med HIV. Dette er ingen teoretisk problemstilling. Mange av barna har mistet foreldre og andre slektninger på grunn av AIDS, eller er selv født med viruset i kroppen. Den unge, velutdannede læreren går rett på sak. En mulig måte å bli smittet på, er gjennom samleie, forteller hun.

- Har noen her hatt samleie?

Elevene rister på hodet.

- Nei, det er bra, for det er dere alt for unge til, slår Madam Dorine fast.

Men selv om man er ung og har lyst til å gå både på skole og universitet, er det mange av jentene som vet at mulighetene deres ikke er store. Noen står under press fra foreldrene om å gifte seg snarest mulig så de kan bli forsørget. Kanskje er de snart gravide selv, og kanskje er de uheldige å bli gift med en HIV-smittet mann. Å være kvinne i Afrika er å ha fått utdelt alle de dårligste kortene fra første stund.


Allerede første helgen i Mbita, får jeg selv et møte med den afrikanske mannssjåvinismen. Ettermiddagsmøtet i kirken skal handle om «Family life» og den besøkende pastoren holder en raljerende bibeltime hvor han plukker frem alle de bibelversene han kan finne i Det gamle testamentet som underbygger kvinnens ansvar for hjemmet og for å te seg slik at mannen ville være fornøyd med henne. Mange ler, men senere kommer en av de unge lærerne ved skolen bort til meg og forteller at han syntes undervisningen var pinlig. – Dette er kvinnediskriminerende, mener han.


Det er i alle fall oppmuntrende at de yngre mennene har et annet kvinnesyn enn denne pastoren. Selv er jeg blitt bedt om å holde bibelundervisning for menigheten i Kendu Bay hvor Charles er hovedpastor. – Du kan selv fritt velge tema, har han sagt. Charles synes åpenbart det er stas å ha en hvit, kvinnelig pastor på besøk, og ville gjerne presentere meg for menigheten sin. Etter vel en uke i Afrika er jeg fortsatt langt fra godt nok kjent med afrikansk kultur. Likevel har jeg en tanke om at jeg kan bibringe mine afrikanske medsøstre og - brødre noe godt, og jeg bestemmer meg for å holde en tale om likestilling og medbestemmelse.


Foran meg sitter en stor flokk kvinner og menn, noen av dem kjenner jeg nå, men de fleste er fremmede for meg. Det er nærliggende å tro at vi som europeere har kommet så mye lengre i samfunnsutviklingen enn afrikanerne, men etter nesten ti dager i Afrika, har jeg fått mulighet til å se meg selv og min egen kultur utenfra. Vi fordømmer korrupsjon og nepotisme, men har forstått lite av hvor viktig det er å ta vare på vår egen familie, våre barn og gamle. I Kenya har jeg lært mye om omsorg, gjestfrihet, vennlighet og gudstro, og jeg har fått dyp respekt for de verdiene mine nye venner lever etter. Nå står jeg foran dem og har likevel bestemt meg for å dele noen av de verdiene jeg tror på, verdier som har bygget landet vårt. Jeg forteller dem at jeg er vokst opp med foreldre som delte på husarbeidet og som oppmuntret alle sine barn til å utdanne seg. Jeg forteller at i norsk arbeidsliv tas medarbeiderne med i styrene og bidrar med kunnskap og ideer. Jeg forteller at velferdssamfunnet bygger på ideen om at alle skal i arbeid, tjene penger og betale skatt, og at vi derfor har gratis skole og helsetjenester. Jeg forteller at jeg selv har kunnet bli prest fordi Jesus brukte kvinner til å fortelle om sin egen oppstandelse, selve kjernen i vår tro, og at Gud har bruk for både kvinner og menn i sin tjeneste.

Forsamlingen lytter og stiller spørsmål.

- Finnes det ingen grenser for hvor mange barn en kvinne kan få? spør en eldre mann. Jeg skjønner ikke helt hva han mener, men forstår etter hvert at han sikter til sykehusoppholdet når hun skal føde: Kan hun få så mange barn hun vil, og fortsatt få føde gratis på sykehuset?

- Det er ingen grense, svarer jeg. - Men de fleste får bare to eller tre barn…


Kanskje undrer de seg over de merkelige tingene jeg forteller. Jeg kommer fra en fremmed verden.  Kanskje tenker de at slik kan vi ikke gjøre det i Afrika; - Dere må gjerne komme hit og bidra med skole og vestlige verdier, men dette er Kenya. Vi har vår kultur. Ikke alt er bra, men se på dere selv; hvordan har dere egentlig stelt dere der oppe i nord?


Om ikke alt er like prisverdig med vår egen kultur, og om det kan stilles spørsmål ved vår måte å yte bistand på til afrikanske land, så er det ingen tvil om at barna på Mbita har bruk for den hjelpen de får gjennom Oasis of Hope School.

- Ann!

Barna vinker og vil gjerne få en klem, og når de ser Anne Kristi, roper de ikke mzungu til henne, for de vet hva hun heter og hva hun betyr for dem. Uten hennes beslutning om å samle inn penger og bygge en skole til dem, hadde de fortsatt gått sultne og vokst opp som analfabeter. For disse barna er denne skolen det håpet de trenger. Med mat i magen og kunnskap i hodet vil de kunne vokse opp til samfunnsnyttige borgere som kan være med å gjøre landet sitt til et land hvor fattigdommen sakte, men sikkert hører fortiden til.


Kontakt oss

Morellveien 49

1387 Asker

post@oasisofhope.no

Støtt oss

Vi er takknemlige for alle som støtter vårt arbeid.

Bankkonto: 1503 42 70659

Vipps: 12321

Org. nr. 912 880 133

Del

Facebook